wrapped chaos

Ny blogg

2008-11-15T14:46:00.000-08:00

Ny start på livet syntes jeg fortjente en ny blogg.

http://www.worldoftina.blog.com

ja jeg veit jeg bare kommer med tacky blognavn, sorry

Jeg beklager

2008-04-12T11:31:00.000-07:00

Til en venn.
Jeg beklager på det sterkeste at jeg har blokkert deg nå, og at jeg ikke kan snakke med deg på en stund. Jeg er lei for det vennen.
Jeg føler hun har tatt deg fra meg, akkurat slik hun tok han fra meg. Jeg føler meg forlatt, tilsidesatt og alt slik. Jeg griner på grunn av det.
Grunnet at du ikke likte henne hjalp meg mye gjennom en tung og vanskelig periode. En periode som fortsatt holder på. Jeg vet dette høres egoistisk og stygt ut, og jeg beklager også det, men se det fra mitt synspunkt, jeg klarer bare ikke å forholde meg til deg nå, det går bare ikke.
Ja jeg har fått et nytt liv, men kanskje det beste er at jeg kutter ut alle linker til det gamle. Jeg vil ikke kutte ut deg, men nå føler jeg at det er muligens det jeg må. For hvis jeg ikke kommer vekk fra det gamle så vil jeg aldri kunne leve helt. Aldri.
Det sårer meg, det sårer sikkert deg den dagen jeg har tatt et valg og du får vite om det. Jeg håper bare du forstår hvor vondt det gjør, og det at du sa: "Ja, du må bare komme over det Tina", det gjorde vondt det. Jeg følte at det ble bagatellisert, at du nå var på hennes side, eller at du er det.

Gjør som dem andre, hat meg, baksnakk meg, mislik meg, se nedlatende på meg, jeg er vandt til det nå. Jeg er lei for det, men jeg må la meg selv og mine følelser komme før andre nå, spesielt i denne situasjonen.

Storrengjøring

2008-03-07T06:40:00.000-08:00

Utrolig, men sant!
Har en liten pause nå, men jeg rydder faktisk nede hele rommet mitt på Danvik!
Spesielt klesspaket var et eneste stort mess. Men nå er jeg så flink så, alt er kastet, til og med enkelte klær er i søpla, gidder ikke ha noe der som er ødelagt/jeg ikke bruker.
Men det å rydde er faktisk utrolig befriende, spesielt på steder som man ikke ser (som klesskapet), det er så deilig å sette seg ned etterpå å vite at alt er faktisk rolig.
Fantastisk.

Har bare en ting å si.

DET ER VÅR! :D

Det gamle forsvinner, det nye prøver å ta dens plass

2008-03-06T03:50:00.000-08:00

Det er lenge siden jeg har skrevet nå.
Kanskje like greit tenker jeg til stadighet.
Men nei, jeg må vel skrive her å, noen få ord kan man avse. Men jeg vet godt at få ord blir fort mange ord.

Jeg er i nytt forhold, kanskje det gikk for fort, jeg vet ikke, jeg vet ikke stort lenger.
Men det har ingenting å si lenger, ingenting, verden fikk det som den ville, jeg kommer aldri til å se han igjen, aldri. Jeg har gitt opp. Jeg gråter mye over dette, tenker på det hver eneste dag, hele tiden, ser han i alt, føler han. Men slik er det.
Mine tanker skal gå fullt og helt på deg GH, jeg gjør mitt ytterste, mitt beste alt for deg, jeg prøver hardt, vær så snill å se dette.

Også prøver jeg å skrive, men nei jeg vet ikke hva jeg skal skrive her allikevel.
Alt er så forvirrende.
Kanksje jeg heller skal skrive om noe annet enn følelser, noe mer håndfast.

Jeg er syk, veldig syk.
Verre har jeg blitt etter Lier, det har virkelig gjort noe med meg.
Aldri har jeg sett ting før, hørt stemmer, slik jeg gjør nå, det er ille, jeg hater det, jeg vil ikke ha det sånn! Men verre blr jeg bare.
Behandling foregår, heldigvis, men det tar sånn tid, så jeg vet ikke. Hun sier at jeg har tegn på så mye forskjellig, jeg trodde bare jeg var generelt deprimert. Neida, det stikker visst dypere.
Så jeg prøver å holde meg i live i Drammen.
Klarer jeg det ikke så har jeg sobril her som jeg kan knaske.
Æsj, liker dem ikke, føler jeg ser mer skrudde ting av dem.
Mareritt, jeg har det hver eneste natt, eller dag, hvis jeg sover på dagen.
Ekle mareritt, mennesker som snakker i hodet mitt, mennesker som holder meg nede, slår meg, edderkopper som klatrer oppover beina mine.

Jeg skal starte med noe nytt no.
Hver dag skal jeg starte dagen med å si inn tankene mine på min digital voice recorder, eller diktafon som det bedre heter.
Kanskje med den hjelpen vil jeg få litt mer orden på tankene. Jeg vil i alle fall få bra utsagn til en bok senere hvis jeg finner ut å skrive om dette.
Men jeg vet ikke, det er for mye.

Kjærlighet, psykiske problemer, utroskap, tanker, mareritt, leve, to verdener, sjalusi, begjær, smerte, hat, anger, sårhet.

Hvordan går det an å leve i et liv som dette?
Utrolig.
Men jeg skal.
Jeg har byttet profil på nettet, jeg har laget en ny mail som jeg skal ta i bruk.
Og jeg skal bytte nummer.
Aldri skal vi se hverandre igjen.
Aldri skal hun finne meg.
Aldri skal du finne meg.
Verden ville ikke ha oss sammen.

Det å miste sin beste venn

2007-12-21T16:59:00.000-08:00

Nå vil jeg kunne si med handa på hjerte at jeg har opplevd det verste som kunne skje. Jeg har mistet den beste vennen jeg har hatt.
Jeg savner deg noe så sinnsykt, tenker på deg hver dag, gråter for deg hver dag, jeg vil bare ha deg tilbake, men det vil aldri gå. Jeg ville gjort alt i hele denne verdenen for å kunne få deg tilbake, men ingenting går, det vil aldri gå.
Alt hos meg er bare en eneste sorg nå, jeg skulle ønske jeg kunne glemme, men det går ikke an å glemme sin beste venn. Hvem skal jeg nå ringe når ting har hendt, enten de er komiske, triste, eller bare utrolige, det var bare deg som kunne få høre nyhetene først. Hvem skal jeg sitte å le med i bilen i byen på kvelden nå? Jeg prøver å la andre ta din plass, men det funker bare ikke, ingen kan ta din plass, ikke i bilen og ikke i hjertet mitt.
Det verste som kan skje er å miste sin beste venn, det har jeg forstått nå.

Jeg elsker deg fortsatt på alle måter

Lei av å gråte

2007-12-10T23:29:00.001-08:00

Hvis du er innpå profilen min og tenker, "å den jenta der var søt, kanskje jeg skal prøve meg" bare glem det, ingen har holdt ut med meg lenger enn to måneder, så bare drit i det ok? Jeg nekter å åpne meg selv og hjertet mitt for en person igjen før jeg fyller 30, da har jeg forhåpentligvis kommet på bedre tanker. Nå er det 10 år framover da jeg skal være alene slik det alltid har vært, for vet dere hva, det er så jævlig mye bedre å være alene enn å bli brukt slik jeg alltid blir. Vær så snill, har dere tenkt til å bruke meg så skyt meg heller, sparer meg for masse smerte.

Jeg er så lei av å gråte, lei av å ikke føle meg elsket.
Jeg er så ensom, jeg vil ikke være ensom men jeg kan jo ikke stole på noen her i verden, bretter man ut seg selv og hjertet sitt så får du bare dritt slengt tilbake uansett. Jeg har prøvd og jeg har prøvd, dette funker bare ikke.
Kan ikke noen, hvem som helst, fortelle meg hva som er galt med meg? For noe må det jo være, jeg takler sannheten, men da vil jeg ha den HELE og fulle sannheten!

15 dager på Lier

2007-12-07T03:33:00.000-08:00

Nå er jeg endelig kommet hjem, mine to siste poster her er meget depressive, vis tålmodighet vær så snill, de er skrevet i løpet av mine 15 dager innpå Lier psykiatriske avdeling. 15 dager i et lite helvete vil nå jeg si. Jeg ble lagt inn en tirsdag, ankom desorientert, uten evne til å snakke og med et sterkt ønske om å dø. Etter et døgn på akuttmottaket hadde jeg begynt å kunne snakke littegrann, men stemmen var nå svak og ynkelig enda og det å snakke krevde mye så jeg ble fort sliten.

Etter et døgn på akuttmottaket var det snakk om hvor de skulle sende meg videre, det var en stund snakk om akuttenhet II, lukket avdeling siden jeg ikke kunne love dem at jeg ikke ville skade meg selv. Men en lege kom å reddet meg fra en skjebne med stengte dører og nøkkelkniper som klirrer bortover gangene, for jeg takler ikke stress og på lukket avdeling er det en del stress fra tid til annen. Det ble akuttenhet III for min del, åpen avdeling der jeg fikk ekstra oppfølging. Vært eneste kvarter kom de for å se at jeg ikke gjorde meg noe så lenge jeg satt inn på rommet, og jeg hadde ikke annen utgang enn med følge av en pleier.
Etter noen dager fikk jeg tilbake stemmen og oppfølgingen hvert kvarter ble forlenget til en gang i timen, senere ble det til en gang om dagen, det er jo bare å oppføre seg pent.

Jeg vil ikke lage dette til en lang detaljert blogg annet enn at innleggelse for meg var et helvete, ingen hjelp, i løpet av 15 dager fikk jeg en samtale, og de skulle bare sende meg ut til polikliniske som skulle fortsette den psykiske utredelsen på poliklinikken i Drammen eller Skien, hva var poenget med å oppholde meg der i den tiden da? Så får se hva som skjer, bare en ting vet jeg, jeg skal ikke tilbake til det stedet!!!

Men jeg savner menneskene jeg ble kjent med der, tenker på dere hele tiden og jeg er sikker på at lykken vil snu seg for oss

The show must go on

2007-12-06T13:24:00.001-08:00

Så mye jeg kunne gitt for å bli syk, så syk at livet mitt sto ikke til å redde.

Da ville ingen kunne beskylde meg for feighet over å ta mitt eget liv, de ville gitt all skyld på sykdommen, ikke meg. Da ville jeg ikke hatt noe annet valg, noe annet valg enn å dø.

Livet gir meg ingenting uansett, ikke annet enn å gå inn i blindgater og støte på tunge harde vegger. Jeg er lei av det, dritt lei. Jeg vil virkelig ikke dette mer, det er ikke lenger bare tunge ord skjult bak feighet over å leve, jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal fortsette dette, jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å leve.

De sier jeg har så mye å leve for, jeg som er så ung. Hvordan i helvete kan de vite det, tomme ord, tomme ord som jeg vet, jeg vet det så jævlig godt. Slutt å fortell meg ting jeg vet, det nytter ikke uansett, for jeg vet det, men orker ikke, dette livet har ikke noe for meg, ingen verdens ting. Jeg vil ikke.

Den ene dagen kan jeg se gleden og skjønnheten i alt, vinden, regnet, naturen, en klem, et ord, en berøring. Klisjeer alt sammen, tomme oppbrukte klisjeer pakket inn i en ny pakning. Verden er den samme og den vil alltid forbli den samme.

Når noen forsvinner ut av andres liv vil det gjøre vondt, men det er ikke verre enn en tung kjærlighetssorg, med andre ord det går over. Folk lærer seg å leve med det, livet går videre, gleden kommer tilbake i ansiktene deres, deretter i hjertene deres, livet går videre.

The show must go on, hvis ikke hadde verden stoppet opp for lengst, men den ruller og går fremdeles, i den samme uendelige duringen, med eller uten meg, eller noen andre.

Tiden leger alle sår, muligens, men mange sår trenger lenger enn en mannsalder for å viskes vekk, bli nærmest et usynlig arr i et menneskes historie. Bortgang av et annet menneske er et slikt sår, men såret tørkes inn ved alderdom og døden til de sårede menneskene, og da var man glemt, ikke mer enn vindpust i sitt gamle soverom.

Vi ønsker at folk skal leve, ikke for deres skyld, men for vår egen egoisme, slik vi ikke vil ta livet av et sykt og såret dyr, gjør alt vi kan for å redde det så vil selv slipper å møte den smerten når døden griper en kald hånd om dem. Det gjør vondt, der og da, kanskje i uker, måneder, år, men livet går videre, the show must go on, og dermed er vi tilbake til det hverdagslige livet, bare avbrutt av tanker som; hva om.

Ja hva om ting ikke var slik de var, skyldfølelsen, hva kunne jeg gjort for at det skulle bli annerledes? Egoismen kommer inn med en gang, man tenker ikke om det faktisk var det beste for det mennesket, når man ikke mer klarer å klamre seg til hverdagen, det er for vondt, for slitsomt, for tungt, man orker bare ikke mer å løfte sine egne tunge armer, se opp mot den nye dagen, det er håpløst det går bare ikke.

Hat oss som tenker slik, si at vi er egoistiske, men tror dere faktisk at vi har valgt dette selv, tror dere at vi ikke ville at det skulle vært annerledes. Jeg skulle så ønske jeg var en av dem som lo, ikke hadde slike tanker, slike følelser, ikke bekymret meg over de dypere ting med livet, bare var glad for å leve. Tro meg, jeg ville gitt opp alt for å leve, alt, overgitt alt så jeg kunne få denne følelsen igjen, følelsen av å leve, ville leve, gleden av å leve. Men den finnes ikke, den er borte, vi står alle alene, for uansett hva alle mennesker sier så står du faktisk bare alene og ingen kan hjelpe deg når det kommer til stykke. Ingen, absolutt ingen, det er bare en illusjon for å få deg til å ville fortsette, fortsette det livet som gjør at du blir syk. Fortsette så de slipper å møte den smerten når døden inntreffer dem de er glad i. Egoistiske menneske, alltid det samme. Og de kaller oss egoistiske fordi vi ikke vil leve. Tror de ikke at vi ser den smerten vi påfører dem når vi er i live.

Lier 30.11.2007

2007-12-06T13:19:00.000-08:00

Jeg vet vi aldri kan være sammen mer.

Jeg vil det heller ikke, tror jeg i alle fall. Hvordan kan jeg være med deg mer, hvordan kan jeg noensinne kunne stole på deg igjen? Jeg stiller meg spørsmål hver eneste dag, spesielt; hva om? Ja, hva om ting ikke var som de var, hva om hun aldri hadde kjørt deg så psykisk ned, hva om fetteren din ikke hadde sluttet å jobbe så mye, da hadde du aldri møtt henne. Ville det fortsatt da vært meg og deg?

Jeg vet ikke, ikke vet jeg om jeg vil vite det heller.

Jeg gråter, hele tiden innvendig virker det som, jeg prøver å ta meg tid til å gråte en gang om dagen for deg, for å få deg ut av kroppen min, ikke sperre deg inne i den. Jeg vil ha deg ut herfra, vekk fra mine tanker og vekk fra meg. Jeg elsker deg og hater deg, jeg vil slå deg og jeg vil holde rundt deg. Det er så vondt og forvirrende alt ting, jeg blir trukket i alle mulige retninger, ikke bare når det gjelder deg men alt mulig annet også. Jeg setter meg på rommet så ikke pleierne her skal se meg gråte, jeg orker ikke at folk skal se meg gråte for det som har med deg å gjøre, det er for sårt og for personlig, samtidig som det ikke er annet enn en stor klisjé. For dette er ikke mer, ikke mer enn en stor klisjé som fortsatt gjør like vondt.

Jeg føler meg så utrolig avskåret fra verden, jeg gruer meg til å måtte dra herfra, hvordan kan ting noen gang bli som de en gang var. Hvis folk ser på meg føles det ut som om de ser hvor jeg kommer fra, innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg vil at de skal stoppe og stirre, ta vekk de grådige øynene fra meg, la meg være i fred, men dette er jo selvfølgelig bare innbilning, det går vel ikke an å se slikt, men det føles fortsatt slik. Kledd naken og fanget i min egen lille glassbolle der jeg står til fri utsikt, alle som vil se kan se, og tro det dem vil.

Hjelpen er kommet

2007-11-15T05:11:00.000-08:00

Ja da har jeg endelig kommet inn i systemet til psykiatrien, og det var vel kanskje på tide. Etter en fortid med gal psykolog som gav feilbahandling, og en psykiater som nektet meg psykisk utredelse og feilmedisinerte meg så er jeg nå pr dags dato meget skeptisk. Men jeg vet også så sårt at jeg trenger hjelp. Når jeg snakket med legen på legevakta mente han at jeg kanskje led av noe som kalles for bipolar2 ( kan leses mer om her: http://www.helsenytt.no/artikler/bipolar_2.html ), og en liten midlertidig diagnose er bedre enn ingenting.

Jeg er så sliten, og jeg er så ufattelig redd for at ting skal gå galt igjen og at de kanskje ikke vil gi meg noen utredelse, kanskje de ikke finner noen diagnose, at jeg rett og slett bare er litt gal (det ville forklart en hel del) men nei spøk til side her, jeg er litt nervøs, men det går seg vel til etterhvert dette.

Jeg har ikke tenkt til å lage noen videre lang historie ut av dette, jeg vil egentlig bare avslutte med å fortelle folk der ute som sliter litt, det er aldri for seint, og selvom dere har brent dere på psykiatrien før, så bare vær så snill og prøv igjen, for til slutt så kommer det noen og hører deres sak, kampen er lang og hard men dere må kjempe, for jeg vet at vi alle har livets rett (å herregud for en klisje, på tide å legge seg kanskje!) men den kommer ikke til oss bare sånn uten videre, det skjer bare med mennesker med bleking av tenner, hår og plastikkpupper (men for dem ordner jo alt seg uansett)

Jeg har i alle fall ikke tenkt til å tape, jeg hater å tape, spesielt ovenfor meg selv. Peace out \m/

Stolen er tom

2007-11-02T01:23:00.000-07:00

Stolen er tom.
Men det er bare ved første øyekast.
Den er egentlig helt stappfull -
full av skam, hat og fornedrelse som fengsler meg og lenker meg fast til gulvet.
Lenkene er så strammme.
Jeg blir tvunget til å se på stolen.
Knærne mine skjelver,
de gir etter.
Stolen ruver over meg, truer med å drukne meg i skammen, i hatet, i fornedrelsen.
Jeg skriker, åpner munnen og truer stolen tilbake, men den bare ler mot meg.
Hendene mine blir tvunget bak på ryggen.
Fanget, bundet, og holdt nede.
Jeg ser stolen riste fra dypet.

Jeg gir opp, orker ikke mer.
Lar tårene renne og murene falle.
Hendene henger slapt på ryggen, ligger framover, knelende og bedende sårbar og klar til hugg fra store, blanke økser.
Så blir det stille, verden har forlatt meg alene igjen, evig den samme.
Men jeg holdt ut.

Vektøkning = SLUTT

2007-11-01T14:06:00.000-07:00

Jeg er en ivrig fan av nettby.no der jeg er med i diverse grupper. I dag kom jeg over en debatt som skremte meg veldig mye, den gikk ut på at hvis kjæresten din hadde gått opp 25 kg, hva hadde du da gjort? (Ikke tenk på sykdommer, latskap eller whatever)
Og jeg tenker da med meg selv, hvis typen min går opp 25 kg rent fett, vel so what? Det stopper da ikke meg i å være like glad i han som det jeg var når han veide mindre. Altså så lenge det ikke er helsemessig farlig så er det jo greit, men hvis det begynner å gå utover helsa eller han ikke trives, nei vel da tar vi en slankekur og noen treningsøkter sammen, for jeg hadde vel heller ikke hatt vondt av å gå ned i vekt og spise sunnere, det har ingen!

Men da, tilbake til det som skremte meg, for det var veldig mange svar som kom inn der folk sa at hadde det vært tilfelle hadde de blitt veldig skeptiske og mange hadde faktisk gjort det slutt med kjærestene sine.

Er verden virkelig blitt så overflatisk?
Er det ingen lenger som vil jobbe for forholdene sine?

Hvis det er tilfelle, og kjæresten da må pakke koffertene og bare stikke, var det da ekte kjærlighet, eller bare midlertidig moro?

Jeg tenkte jo på meg selv, jeg er da ikke en sylfide og jeg har da kjærester, da kom det en kommentar som dette at stygge mennesker finner sammen akkurat som pene mennesker finner sammen, litt sånn naturlov. Og da begynner jeg å tenke igjen, jamen mine tidligere ekser og min nåværende kjæreste er da helt utrolig tiltrekkende. Min ene eks var fotballspiller, meget kroppsfiksert på seg selv, den sixpacken og bare en drømmekropp, allikevel var han sammen med meg, god og rund, ghetto ass så det holder etc etc. Det kan da umulig være en slik naturlov (takk gud for det).

Jeg kjenner at mye av dette provoserer meg, spesielt fordi at jeg lurer på hva som skjer med menneskers holdninger, og hvor er det dette vil ende hen? For det er da overraskende mange mennesker som faktisk mener dette, blir du for feit er det på huet og rævva rett ut!
Hvor er den gode trygge kjærligheten? Gamle mennesker da, som har vært gift i 30-40 år, blitt rynkete i ansiktet, litt kvapsete her og der, skal de skille seg da? Er de ikke tiltrukket av hverandre mer fordi at utseende er "borte"?

Er verden virkelig blitt så overflatisk?

Veien til en venn (tribute til Rockestjerna)

2007-11-01T11:36:00.000-07:00

Da jeg flyttet inn til Danvik folkehøgskole i Drammen var det en ting jeg la meg stort til merke. Rommet var så jævla grått og trist at jeg visste ikke hvordan jeg noen gang kunne trives her!
Ja, jeg fikk på plass noen personlige ting, men igjen det manglet noe (og det mangler ting fortsatt), og siden jeg har enkeltrom tenkte jeg: "damn, jeg burde ha selskap."

Med iver og mot nærmest løp jeg til Liv, var strenge men akk så rettferdige internatleder, men hun kunne ikke hjelpe meg stort og sprakk den lyserosa boblen jeg bar om brystet med at fisk gikk under husdyr, og husdyr var ikke lov. Men jeg ga meg ikke og kom med et par velvalgte kommentarer. Da fikk jeg beskjed om å skrive en søknad, så skulle de vurdere dette i styret senere. Engstlig gikk jeg tilbake på rommet og lot dette ligge noen dager, men trangen etter å få en fisk var for stor, så jeg spurte folka på usensurert (en gruppe på nettby.no jeg kan anbefale på det varmeste) om de kunne hjelpe meg med å skrive en velveid søknad, og dette blei resultatet:

Tina ".........."
Fagerlibakken 1
3046 Drammen

Danvik fhs
Fagerlibakken 1
3046 Drammen

SØKNAD OM DISPENSASJON TIL DYREHOLD

Viser til samtale med internatleder, hvor jeg ble bedt om å sende inn en søknad om dispensasjon ang. dyrehold.

Jeg ønsker og holde husdyr, nærmere sagt en fisk. Fisk som husdyr har ingen kjente bivirkninger på mennesker. De er kjent for å være stille av seg, og meget beroligende å se på. Jeg vil presisere at det er snakk om en liten gullfiskbolle, og ikke et basseng på 1000m3.

Mvh Tina "........."

Vel, det tok en liten stund, nesten to uker om jeg ikke husker feil, så spurte jeg vår godeste økonomisjef Thorstein om hvordan det sto til med søknaden min, og joda den var blitt godtatt så nå var det bare å skaffe seg fisk!

Å fryd og glede, jeg og Martine fra klassen kjørte ned en av de nærmeste dagene til CC senteret på Brakerøya i Drammen og spratt inn i dyrebutikken. Jeg visste nøyaktig hvordan fisk jeg ville ha, en nydelig kampfisk<3 Vi lette litt rundt, og plutselig roper Martine mens hun ligger nede på gulvet å ser i en av de nederste tankene: "Å se! En rockestjerne!"
Og der var han, Rockestjerna.

Siden den dagen har Rockestjerna blitt en god del større, tøffere i trynet, og en god del BORTSKJEMT. Han har to akvarier, en bolle og en sånn fancy tank med blå sand og rosa plante, han har fått nydelige farger i rødt, lilla og blått og koser seg skikkelig. Må si han ga meg et støkk den dagen han hoppet ut av koppen når jeg skiftet vann hos han. Selvmordskandidater liker vi ikke, så han fikk akvariearrest en stund da ja! Det har hjulpet, for han har aldri hoppet ut av en kopp igjen :)

Jeg er veldig glad i Rockestjerna, og han har vært en liten kjendis her på Danvik, alle syntes det var veldig søtt når han var med meg og ble intervjuet i TV studioet, jeg kan ikke si annet enn at han er en veldig søt og oppmerksomhetssjuk fisk.

Tori Amos

2007-11-01T08:47:00.000-07:00

Jeg elsker måten hun synger på, musikken, teksten på sangene hennes, alt! Her er en av mine yndlingstekster, en sterk historie.

"Me And A Gun"

5am
Friday morning
Thursday night
Far from sleep
I'm still up and driving
Can't go home
obviously
So I'll just change direction
Cause they'll soon konw where I live
And I wanna live

Got a full tank and some chips
It was me and a gun
And a man on my back
And I sang "holy holy" as he buttoned down his pants
You can laugh
It's kind of funny things you think
at times like these
Like I haven't seen Barbados
So I must get out of this

Yes I wore a slinky red thing
Does that mean I should spread
For you, your friends your father, Mr. Ed

Me and a gun
and a man
On my back
But I haven't seen Barbados
So I must get out of this
Yes I wore a slinky red thing
Does that mean I should spread
For you, your friends your father, Mr. Ed
And I know what this means
Me and Jesus a few years back
Used to hang and he said
"It's your choice babe just remember
I don't think you'll be back in 3 days time
So you choose well"
Tell me what's right
Is it my right to be on my stomach
of Fred's Seville

Me and a gun
and a man
On my back
But I haven't seen Barbados
So I must get out of this

And do you know Carolina
Where the biscuits are soft and sweet
These things go through you head
When there's a man on your back
And you're pushed flat on your stomach
It's not a classic cadillac

Me and a gun
and a man
On my back
But I haven't seen Barbados
So I must get out of this

Ny blogg

2007-11-01T06:12:00.000-07:00

Ja jeg hadde da tenkte å prøve dette selv da, hvor bra det blir er en annen sak, men kan bli interessant.

Denne bloggen kommer til å inneholde litt av hvert, sikkert veldig mye dikt og småtekster som jeg skriver når jeg har noe på hjertet, eller brev (vil jeg ha noe sagt er jeg ganske ram på brev, gudene vet hvorfor)

Den heter Wrapped Chaos siden det beskriver meg og mitt sinn (i alle fall for øyeblikket) meget godt, og jeg tror at det kommer til å bli godt innpakka kaos her, så det er vel egentlig greit.

Vel, nyt lesinga dere som føler for det :)

- Tina